SJØFARTSBYEN KRAGERØ

Skogbruk i omlandet og trelasteksport var en hovednæring i Kragerø fram til ca. 1920. I tillegg ble det også eksportert en betydelig mengde naturis frem til 1914.

Disse virksomhetene la grunnlaget til at Kragerø vokste fram på sørlandskysten til en av landets ledende sjøfartsbyer på 1800 tallet. Rundt 1850 var mann tidsmessig i seilskutetidens glansperiode. Det var de hvite seil som pløyde verdenshavene. Byen huset mange rederier, skipsfarten blomstret og den hjemmehørende flåten vokste fra 60 skip i 1806 til 176 i 1885 og det ble bygd seilskuter på 40 slipper i byen og omegnen. I rekordårene 1879-80 ble det bygd 12 skip samtidig i distriktet, og på det meste var det registrert nærmere 1200 sjøfolk her. Mange av Kragerø-redernes seilskuter seilte i langfart til alle kontinenter, men det var eksporten av trelast og is til kontinentet som var hovedgesjeften for Kragerø skutene.

Uten trelasten fra skogbruket og iseksporten ville antageligvis ikke rederivirksomheten og skipsfarten i Kragerø blomstret opp slik den gjorde. Derfor kan vi si - sjø og land, hand i hand. Første og andre verdenskrig førte til at byens redere og flåte led store tap, men opplevde en ny oppblomstring i de første tiårene av etterkrigstiden til det kulminerte på 70-tallet og det er i dag ingen rederivirksomhet i Kragerø.

Fra ca. 1850 til første verdenskrig var bergverks- og gruvedrift i byen og det nærmeste omland også en viktig næringsvei. I 1913 ble Macadam etablert og etter hvert flere kvartsbrudd bl.a. i skjærgården. Disse bedriftene la også grunnlag for eksport og utskipning med skip frem til i dag.

I 1952 ble Tangen verft grunnlagt, og leverte skip på løpende bånd til norske og utenlandske redere frem til det var slutt i 2003.

Rederiene er et omfattende kapittel i Kagerø’s sjøfartshistorie og kunne fylt et helt foredrag. Det var veldig mange rederier i Kragerø, mange små partsrederier der kapteiner og styrmenn hadde parter i fartøyene, og noen store der Henrich Biørn jr, Ambortius Lindvig og Nicolay Wiborg var de største, og Kristian Salvesen, Kristen M Sandås og Kjell Rinde var blant de siste. Den største, Ambortius Lindvig, flyttet sin virksomhet til Kristiania i 1914, men før den tiden hadde han registrert over førti skip i Kragerø.

Lindvig var på stortinget i flere år, var odelstingspresident i 1910 og handelsminister 1912-13. I 1909 var han med på stiftelsen av Norges rederiforbund. På møtet var shippingfolk som Johan Ludwig Mowinckel, A. F. Klaveness og Fred. Olsen, samt andre redere som hadde tatt skrittet over i politikken: Christian Michelsen, Gunnar Knudsen og Sigval Bergesen. Etter Michelsen og Knudsen ble Lindvig Rederiforbundets tredje president 1915–18. Lindvik var også pioner i linjefarten på Sør Amerika, og var med på å stifte den Norske Amerikalinje i 1910. Før han flyttet virksomheten til Kristiania satt han i formannskapet i Kragerø i 20 år, og var også ordfører i her i flere år.